Et adventseventyr av Fåberg Musikkforening, fritt omskrevet etter Alf Prøysens “Den vesle bygda som glemte at det var jul”
1. desember)
Høgt oppi åsen, like attme Lågen, låg det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små; noen var flinke, og noen var late; og noen likte lågåsild bedre enn kjøttkaker, og noen likte kjøttkaker bedre enn lågåsild. Så dom var nokså forskjellig, men når det gjaldt et par ting, var dom helt like ælle sommen. Døm var så fæle til å glømme – og fryktelig glade i korpsmusikk.
2. desember)
Det vesle grendekorpset var ittno unntak, døm glømte de merkeligste ting. Og når døm først glømte, så glømte ælle sommen på en gong. En gong glømte døm å ta ta seg marsjskoa! Det hadde vært en fin vår, og det var først utpå seinsommer´n, når det blei så varmt at gnagsåra virkelig meldte sin ankomst, at den ene trommeslageren sa til trompetisten: ”Du værdas rike så várt å klamt det vart nå da!” ”Ja, je skjønne itte åssen det skal gå om det bli varmere nå,” svarte trompetisten. ”Det ska jaggu bli godt til vinter´n når det blir kjøligere!”
3. desember)
Men dæ sku itte trompetisten sagt, for det var jo reint umulig å gå til øvelsen på Jorekstad i marsjsko på blankisen! Og slik gikk døm, og ók og glei på marsjskoa. Men så var det en dag tidlig i november at to av kjærringan fra klarinettrekka sto ved Jokern på Jørstamoen og skravla. Plutselig fekk dom se en guttunge i full swix-rustning, med norgesflagglue og pøshe i hånda på veg til bussen. ”Skal dere ikke på world cup?” skreik´n tel kjærringan.
4. desember)
Og da skjønte kjærringan at dom hadde glømt å ta ta seg marsjskoa – det var jo over et halvt år sia 17. Mai, og nå er det spilleoppdrag på world cup att! Døm kasta seg på sparkeskia hjem og tok på seg vintersko, og etterpå gikk den eine kjærringa sørover og den andre kjærringa nordover, og fortalte folk hvorfor det var så ugreitt å komma seg rundt. Og så tok døm på seg vintersko og dugelige brodder ælle sommen, og jammen rakk dom å komma seg på spilleoppdraget på Birkebeinerstadion og.
5. desember)
En anna gong hadde døm glømt å eta. Og dæ mot ælle odds, i Fåberg er det stort sett lite anna å gjøra enn å eta når en itte er på korpsøvelse. Døm gikk flere dager uten mat, og til slutt blei dom sjuke ælle sommen, og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor’n på legekontoret i Lillehammer.
6. desember)
Men doktor´n kunne itte komma, for mora has var ifrå Fåberg så han hadde óg glømt å eta, og var like klein som ælle ændre. Men en dag doktor’n hadde karra seg på beina kikka´n ut kjøkkenvinduet, og så tel sin forskrekkelse det tåplukka fugleneket og småfugla som sto og hakka på no skarve smuler på brettet (for han hadde jo glømt å fylle på att etter førrige vinter) – og da skjønte doktor’n at det var någgå døm hadde glømt, någgå viktigere hell meiseboller.
7. desember)
Doktor´n sto opp og åt kjøttkaker, både i lefse og på gaffel, som han hadde kjøft rikelig ta på julemarkedet på Maihaugen. Så reiste´n rundt på sjukebesøk i Fåberg og fortalte ælle at dom bære hadde glømt å eta! Og så sto ælle opp og tinte seg mat, og dom som likte kjøttkaker åt kjøttkaker, og dom som likte lågåsild åt lågåsild, og så blei dom freske att.
8. desember)
Men værst var det den gongen bygdakorpset hadde glømt å arrangere julekonsert. Det drog langt ut i november før ei lita fløytejinte merka at det var no som itte stæmte. Jinta hadde tatt en storbytur med bybuss nr 1 til Lillehammer, og på veg gjennom gågata hørte a at trekkspellmannen hadde byttet ut det faste repertoaret. ”Det var da no kjent med den låta…” tenkte jinta, før a rusla videre til RUSTADSTUEN SPORT hvor det var salg tå en eller anna grunn.
9. desember)
I ei lita stue æller øfst i bygda, ovafor kjørkja i Fåberg, like ved skaubrynet, gikk den lille jinta og tenkte og tenkte. Hu var bare tjuetre år, og ellers så brukte a å hoppe og danse og leike og ha det moro, men nå gikk a bære og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på dom små granbuskan. “Det er no vi har glømt nå igjen,” sa veslejinta tel seg sjøl, “det er noe med ei lita gran, men je husser itte å det er!”
10. desember)
Det blei en sein lørdag kveld for jinta som hadde vært ute på vift på Segalstad bru, og da a kom hemmat natt til tredje søndag i advent var det ingen som hadde gjort reint i huset ell hengt opp reine gardiner, og ingen hadde fønni adventspynt, og i butikkvindua var det itte så mye som ei julenissemaske engong. Studenta på Jørstadmoen gikk gatelangs og sang “Kom mai, du skjønne milde”, og det fantes itte så my som en smultring i en eneste kakeboks i hæle bygda.
11. desember)
Så gikk jinta gjennom stua hvor bestefars gamle barytonsax sto brukt som blomsterpotte, og snubla over et ødelagte notestativet på veg inn på rommet sitt. “Det er no med en sax óg,” tenkte jenta, “…og notestativ. Men je kæn itte husse å det er!”
12. desember)
Så gikk jinta inn på låven, og der så a et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så itte musa skulle få tak ti det. “Det er no mæ dætta kornbændet óg,” tenkte jenta, og så sto a der og så seg rundt, og nynna på en melodi hu hadde hørt trekkspellmannen på vesletorget spelle.
13. desember)
Plutselig fekk a se den lange stanga som dom brukte å ha juleneket på. ”MEN I ÆLLE VERDAS DAGER”, ropte jinta, ”je har jo glømt å baka lussekatter!!!” Og jinta bladde opp Trines matblogg og satte i gang så safranen tjoks i alle husets rom.
14. desember)
Med magan full ta reste-lussekatter lå jinta på sofaen etter endt arbesdag på Norstat, og bladde gjennom facebook på mobilen sin. Så hørte a en irriterende melodi fra TVn i stua. ”At det går an å sende samma programmet til samma tid hver dag i fjorten dager da?” tenkte jinta småirritert. Ti minutter ned i newsfeeden dukket det opp en serie katte bilder som hadde spredd seg som en farsott den dagen; grumpy cat i nisselue! Og da huska den vesle jinta at det snart var jul!
15. desember)
”Å, det er jo advent, det er jo snart jul!”, ropte jinta og løp over til kårboligen for å fortelle det til far sin, som forøvrig spelte tuba i musikkforeninga. Men han, like glømsk som ælle Fåberginger, var ute og gjorde vårrønna.
16. desember)
”Åssen skar je få sagt ifrå tel ælle i hele bygda at det snart er jul? Og åssen skal vi rekke å få planlagt julekonsert med musikkforeninga?” sukket jenta høyt. Så kom a på kornbandet på låven..
17. desember)
”Kornbandet” var nemlig bandet til far hennes, som pleide å spelle til 4. Dags fest på Jorekstad. Bandet var så populært at døm hadde 59 medlemmer i gruppa på facebook. Døm fleste var i slekt med medlemmer av bandet – og dermed medlemmer ta musikkforeninga. Ja det er jo itte så mye folk i Fåberg. Da skulle a i hvertfall få fortalt døm at det snart var jul.
18. desember)
Mens jinta venta på reaksjoner på innlegget sitt i gruppa, tenkte a at a kunne gå ner på butikken og si til døm som var der at det snart var jul. Jinta flaug ut døra, og sklei hele veien ned og bort på Coop´n. Der sto det en gutt med norgeslue og pøshe i hånda og lo så ketchupen spruta: ”Har du glømt at du har på deg marsjsko?” Da følte jinta seg litt dum, men smilte pent og sa takk for påminnelsen, og gikk mot butikken. ”Ja, og så er det søndag da!” ropte gutten – helt tydelig en som hadde slekt fra Lillehammer.
19. desember)
Væl heme åt wifi´en så jinta at det hadde kommi 4 kommentarer, 11 likes, 2 ”wow” og 1 ”angry” på innlegget hennes på facebook. Dæ som var så dumt var at ælle i gruppa hadde glømt åssen en deler et innlegg på facebookveggen sin, så ingen fekk delt beskjeden videre før dom eventuelt traff dom på neste musikkmøte, hæll ved en rein -usannsynlig- tilfeldighet.
20. desember)
Enda så glømske dom var borti Fåberg, så pleide dom fleste å husse på å møte på øvelse på tirsdager. Noen møtte faktisk hår eneste tirsdag, uansett høgtid, for å væra sikker på å itte miste ei eneste øving. Denni tirsda´n sto dirigenten og notearkivaren med beina i været opp fra arkivskuffa for å grava fram juleslagere. ”Allsang! Flere vers!” ropte dirigent Anders til notearkivaren, ”og no vanskelig – så vi imponerer!” ”..Å mæ litt kjent julemusikk ifrå TV?” spurte arkivaren ivrig. ”Ja! Og så må vi se å få satt i gang styret tell å markedsføre så hæle bygda får væta at det snart er julekonsert!”. Dirigentpinnen fekta vilt og notan flaksa hæle kvelden, ja det var i det heletatt såpass hastverk mot konsert at musikantan glømte å drekke kaffe i pausa. DÆ har itte skjedd før – såvidt dom kunne husse.
21. desember)
På sosiale medier tok det helt ta. Hæle korpset inviterte ælle venner innanfor 20 kilometers radius – minst, og go´ord om julemusikk og julestemning oversvømte statusoppdateringan utover kvel´n. Det kvitra på twitter, jodla på jodel, filterfunksjonen på instagram ble overbelasta, enkelte prøvde seg mæ direkte og personlig markedsføring over Tinder, og ælle laga seg åpen konto på snapchat for å sende ut selfier med klar og tydelig beskjed – julekonsert i Fåberg kirke, torsdag 22. Desember kl 20:00, TRADISJONELT OPPLEGG (for er det no døm lik i Fåberg, så er det tradisjon).
22. desember)
Og folk tok tell å bake og koke og steike, noen gjorde reint i huset, og noen hengte opp reine gardiner, noen reiste på Strandtorget og kjøfte juletre, og noen pakka inn julegavan som dom hadde gjømt unna før døm begynte å glømme, og noen hengte opp julestjerner i vinduene mens gubben øvde tell konsert. Kirketjeneren pussa kjørkjeklokka og åpna døran ekstra tidlig så musikera kom seg inn med slagverksutstyr. Før konserten klatret hele bygda opp i ei kjempediger balje som snekker Farestveit hadde bygd da Brøttum Brass glømte julekonserten førrige året, og så badet dom ælle på en gong – både korps og bygdafolk. Og nyvaska og med reine klær gikk dom inn i Fåberg kirke, mens mora til fløytejinta sto i sakrestiet og knyttet ei sølvsløyfe i håret på henne.
Så ringte kjørkjeklokkan.
…Og så vart det jul.